Stat i nord og sør

Statskog forvalter både Njardarheim i Sør-Norge og 58 millioner andre dekar eiendom i landet. Noen tror at inntektene fra eiendommene i nord går til statskassa, mens fjellov sikrer både sjølråderett og at tilsvarende inntekter i sør blir igjen lokalt. Virkeligheten er ikke så enkel.

Likt og ulikt

Historiske årsaker knyttet til bruken av områdene har gitt ulike juridiske bruksrettigheter i forskjellige deler av landet. På statsallmenning i Sør-Norge er Statskog grunneier, men jakt og fiske og andre bruksrettigheter forvaltes av 94 lokale fjellstyrer.

Statsgrunn utenfor statsallmenning finner du både i nord og i sør. Seks millioner dekar statsgrunn i Sør-Norge forvaltes av Statskog alene på lik linje med forvaltningen i Nordland og Troms. Det handler om fantastiske jaktterreng, som Njardarheim, og noe av landets mest produktive, lønnsomme skog. Disse eiendommene i sør bidrar i høyeste grad til Statskogs resultat og utbytte til staten.

Statskogs virksomhet i Nordland og Troms skaper årlig inntekter på rundt 80 millioner, sett bort i fra sterkt varierende engangsinntekter. Det gir et driftsmessig overskudd etter skatt på om lag 7,5 millioner. Store ressurser legges igjen lokalt gjennom lønnsutbetalinger, kontordrift og vare- og tjenestekjøp. Uten Statskogs stordriftsfordeler er overskuddet usikkert.

Ingen klare løsninger

Samerettsutvalg II skulle utrede samiske rettigheter knyttet til land og vann. Utvalgets arbeid ble avsluttet for ti år siden med en delt innstilling.Høringssvarene fra sentrale parter sprikte. Blant annet uttalte både Regjeringsadvokaten og Sametinget at rettigheter først måtte avklares før man vurderer forvaltningsmodell. Sametingspresident Vibeke Larsen har nå i brev til departementet advart sterkt mot forhastede løsninger i kjølvannet av debatten om fjellov.

Selv om noen hevder det, finnes det ingen enkle og klare løsninger, ingen klare vinnere og tapere og saken er komplisert juridisk, økonomisk og politisk.

Jakt, fiske og forskjellsbehandling

Norges jeger- og fiskerforbund (NJFF) er tilhenger av en modell som sikrer allmennheten rimelig tilgang til jakt og fiske. Alternative forvaltningsmodeller til Statskog-modellen er tydeligere på forskjellsbehandling av folk.

Statskog eier stort sett områder i innlandet i Nordland og Troms. Innbyggere i disse områdene vil med fjellov få en sterkere stilling innen jakt og fiske i egen kommune, mens kystbefolkningen vil få en tilsvarende svakere stilling.

Fellesskapets grunneier

Statskog må gjøre jobben som statens grunneier, selv om enklere utveger kan være fristende i enkeltsaker. Statskog kan ikke gi bort fellesskapets verdier til enkeltpersoner, for eksempel ved å ta lavere festeavgift enn grunneier skal gjøre eller å gi bort eiendommer. Omfordeling av statens verdier skal gjøres av Stortinget, ikke av et statsforetak i et marked.

Noen leste historien om Sirkastakka hvor fete overskrifter hevdet at Statskog vil ta fra noen en gård. Sannheten er at Statskog vil justere festet fra gårdsbruk til det bruket nå faktisk er; en fritidsbolig. Nord-Troms tingrett slo fast at Statskog eier tomta. Vi kan ikke da selv velge å gi bort eiendom som retten sier tilhører fellesskapet.

Statskog-modellen

80 prosent av Statskogs eiendommer er over tregrensa. Nesten halvparten av Statskogs areal er vernet. Eiendommene gir ofte små eller ingen inntekter, har kompliserte rettighetsforhold, er vanskelig tilgjengelige og kostbare å forvalte for grunneier.

Balansen mellom når statens eiendommer blir en inntektskilde eller en utgiftspost på statsbudsjettet er hårfin, og krever effektiv forvaltning.

Enhver forvaltningsmodell har positive og negative sider. Statskog-modellen er sterk på rollen som garantist for allmennhetens tilgang til jakt, fiske og friluftsliv. Stordriftsfordeler og kraftig, vellykket digitalisering har gitt høy kvalitet og effektivitet i modellen. Oppbygging av kunnskap på doktorgradsnivå gir mer bærekraftig forvaltning av sårbare arter. Dette må veies opp mot fordeler som andre forvaltningsmodeller har.