1600- og 1700-tallet
På 16- og 1700-tallet var landets skoger plaget av hard hogst. Skogen var en av de viktigste ressursene i det før-industrielle samfunnet i Norge, og en kilde til rikdom for de som eide skogen. Men skogen var på denne tiden også en livsnødvendighet for allmuen, som hadde visse hevdvunne rettigheter til å hugge for eget bruk, blant annet til brensel og husbygging.
1739
En historisk milepæl for skogforvaltningen skjedde i 1739 da det første forsøket på offentlig administrasjon av skogen i landet ble etablert gjennom opprettelsen av et såkalt generalforstamt. Fagekspertise ble hentet fra Tyskland, som hadde høyest anseelse i skogkulturarbeidet. Flere holzfærstere fikk i oppdrag å kartlegge all skog i Norge, samtidig som de førte tilsyn med all hogst. De hadde også myndighet til å instruere befolkningen i å drive skogbruk. Ordningen ble svært upopulær blant nordmenn som var vant til å hogge fritt, både i egen og offentlig skog. Allerede i 1746 ble generalforstamtet oppløst.
1760
Staten ga imidlertid ikke opp så lett – rovhogst var fortsatt et problem, så i 1760 ble et nytt generalforstamt etablert. Heller ikke dette fikk fungere lenge – kun fram til 1771.
1700-tallet
Tanken på en organisert forvaltning og planmessig skogbehandling, vant ikke gjenklang i den norske befolkningen på 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet, var tida preget av økonomisk liberalisering, og skogbruket ble så å si fritt for lovmessige reguleringer. Mange spekulanter fikk i denne situasjonen råderett over skog og de satset på raskest mulig realisering av verdier. Resultatet ble en ren rovhogst.
1860
Forløperen til Statskog SF, Statens Skovvæsen, ble etablert for å føre tilsyn med statens eiendommer. Hovedbegrunnelsen for opprettelsen var å få kontroll med den tiltakende rovhogsten – og ta mer hensyn til skogen som fornybar ressurs. Statens Skovvæsen var veiledningsapparat for private skogeiere, samtidig som de hadde ansvar for de statlige skog- og utmarkseiendommene.
1800-tallet
Det fantes ikke skogfaglig utdanning i Norge på 1800-tallet. Derfor ble utvalgte stipendiater sendt til forstakademiet i Dresden i Tyskland. Svært mange forstmenn ble utdannet der, blant annet den kjente eventyrfortelleren Peter Christen Asbjørnsen. Han ble en av pionerene i det norske skogvesenet på 1800-tallet.
Skovvesenets menn måtte ofte bruke hest eller ta beina fatt når de var ute for å registrere skog. Avstandene var store og overnattingsmulighetene i beste fall kummerlige. Ofte måtte de ligge under åpen himmel. Dette gjorde at det etter hvert ble satt opp en del hus og hytter som skogetatens folk kunne søke ly i. Fortsatt har Statskog mange av disse skoghusværene til kort- eller langtidsleie.
1874
Først i 1874 kom det en sentral skogkyndig ledelse på plass, i form av en skogdirektør.
1957
Forvaltningen av statens skoger ble overlatt til et frittstående direktorat under Landbruksdepartementet; Direktoratet for statens skoger eksisterte i 36 år, og var preget av avtakende lønnsomhet og økende mekanisering og rasjonalisering i skogbruket. Direktoratmodellen la også begrensninger på statens kommersielle engasjement – og på statens ulike roller i spekteret mellom næring og samfunnsaktør.
1989
Stortingsmeldingen NOU 1989: en bedre organisert stat, la grunnlaget for statsforetakmodellen og statsforetakloven i 1992.
1993
Direktoratet for Statens Skoger legges ned og statsforetaket Statskog opprettes. Hovedkontoret for Statskog SF legges til Namsos.
2006
1. juli overføres statens grunn til Finnmark til Finnmarkseiendommen. Statskog går fra å forvalte 1/3 av Fastlands-Norge til å forvalte 1/5.
2010
20. desember 2010 ble Statskog formelt eier av skogselskapene Borregaard Skoger AS, AS Børresen og Borregaard Vafos AS. De tre selskapene fikk fra samme dato nye navn, henholdsvis Statskog Glomma AS, Statskog Børresen AS og Statskog Vafos AS. Selskapene er fortsatt selvstendige juridiske enheter, men fra 1. oktober 2011 de er for alle praktiske formål integrert i Statskogs ordinære drift.
Bestill Statskogs historiebok